Som liten hadde jeg alltid vannskrekk. Jeg gråt når jeg måtte dusje. Min mor og stefar tok meg med på ukentlige turer til Torggata bad (nå Rockefeller) for å bli bedre kjent med vannet. Det var greit der jeg kunne stå, men ute på dypet gråt jeg, selv med alle mulige flyteinnstallasjoner påmontert kroppen.

Så gikk det flere år, og jeg var begynt på skolen. Moren min sendte meg og en kamerat på svømmekurs til Møllergata skole. vi bodde på Bislett (verste vestkant) og Møllergata var ikke akkurat byens beste strøk i 1980/81. Kidsa der gikk med kjettinger og kniver, så vi var ganske oppmerksomme når vi oppholdt oss i strøket.Vi måtte gå til innkjøp av klamme lyseblå badehetter og så ut som en blanding av gamle kjerringer og coneheads når vi beveget oss rundt i vannet. vi lærte vel å svømme. vi var ihvertfall på vei. Etter svømmingen ventet det alltid barnevennlig kost fra muttern. pannekaker, grøt, spaghetti osv. Tror kompisen min var like glad for maten som svømminga. Han veide på den tiden 19 kilo og gikk i første klasse. Minneverdige dager dette.

Så rykket jeg opp en klasse og fikk nye venner som alltid hang på Frognerbadet. Jeg kunne svømme, men klarte ikke å hoppe fra bassengkanten.

Fattern og jeg dro til italia. Vi ville se Roma og alle dets tiggere, ulvebarna, spanske trapper, fontana di trevi osv. Så oppdaget vi at stedet vi egentlig var booket inn på var et ferieparadis litt sydligere i landet. Stedet hadde en vakker strand med glovarm sand og masse skorpioner, så jeg løp som en gal. Men det var også et klorbasseng der, og det var her jeg helt på egenhånd lærte meg å bli glad i vann. Dette var vår/sommeren før jeg skulle begynne i fjerde klasse. Så mens fattern lå alene på stranda, hoppet jeg rundt i et tomt klorbasseng omringet av noen hekker.

Jeg må si han var tålmodig, han var jo godt kjent med vannskrekken min, og skjønte virkelig hvor livredd jeg var dypet og ukjente farvann. Denne uken var jeg stolt. vi bodde i en hytte full av maur, men inne i meg kriblet det mer. Når skolen startet, skulle jeg endelig bli med gutta.

Selvfølgelig, det endte rett på Frognerbadet. Alle skulle kaste meg ut i vannet, og jeg syntes det var helt topp. Så bevegde jeg meg opp på sukkerbitene som stuperne bruker.
Derfra til 1-meter'n var veien kort, nærmere bestemt 20 cm ?. Så ble det hopp med stussisng fra en´ern og plutselig svevde jeg like høyt som tre´ern og kunne likesågodt hoppe derfra. Men her var det ikke så bra å bli stusset (en står bak på brettet og trykker sin tyngde ned hver gang du lander på brettet. da flyr man veeeeldig høyt). Det var veldig farlig. Flere ganger var jeg vitne til jenter som var blitt truffet av folk fra treern, Gutter som traff kanten osv. De ble hentet av sykebiler med åpne benbrudd. Blod og gørr. Må alikevel inrømme at jeg stod der på 3´ern en time før jeg hoppet og suget i magen var mye mer enn stussing fra en´ern

Neste år beveget jeg meg opp på femmeren, tror det var med min venn Espen A, som mente at femmern, nei det var ikke noe pes. Som tre´ern. Men det føltes veldig høyt og jeg skal love at suget i magen her var noe helt annet. Men jeg så småunger hoppe ut og det provoserer jo. Det gikk selvfølgelig bra. Noen ganger kunne man lande litt skeivt og det smalt litt, men dette var nok mer på grunn av usikkerhet og knotete svev fra tynne hengslete kropper. På badet her hang det alltid gjenger fra forskjellige skoler. Mange fra Bislett og omegn. Disse gutta var helt klart tøffe. Drakk, røyka ting, bada i hele olabukser. Gjorde gale stunts. Disse skulle lære meg å overvinne den neste frykten: høydeskrekken. De pleide å slenge seg ut i formasjoner fra 7´ern, 10´ern og 5´ern. Det så helt vilt ut, men gikk alltid bra. Disse folka burde vært stuntmenn. Mye villere enn alt man noensinne får se på et offentlig bad i dag. Året var 1984. Jeg våget meg opp på 7´ern og høyden gjorde meg kvalm. Omtrent som å hoppe ut fra et hus. Helt sinnsykt å se ned. Rundt meg tok gjengen triks som om dette var frokost. De dødset fra 10´ern. Kastet seg ut i mageplask helt ned til vannkanten før de krøket seg sammen som reker. Elegant luftakrobatikk. Olabuksene var for å ta sofa. De satt vannrett ut med bena samlet i luften og ryggen rett som i en sofa, hehe, bena samlet, ok man ser ut som en vinkel. Saltoer og skruer i stup var det nesten bare proffe stupere som tok fra derfra, men svenskene var jo en større bragd. To stykker fra 10´ern, i 69 stilling med salto holdt de rundt hverandre, altså en stupet / en hoppet med sammenslynget i en kropp. Farlig farlig hvis man ikke slapper av. Ellers var det bomber, militærstup uten hender for å skjerme hodet , mest magisk var det når tre til fem dødset i formasjoner fra hver sin platform. Burde vært en egen idrettsgren. Etter å ha stått på 7’ern i flere timer, måtte jeg bare ut. Det var jævlig langt ned og føttene smalt i vannflaten. Jeg var stolt. Alle hopper fra 3 og 5, men få fra 7´ern. Nå var jeg en av gutta.

Sommeren gikk og min kamerat Kristoffer var en stadig pådriver. Han skatet og kjørte snowboard et par år senere, og la meg si det sånn: ikke mange i Norge som visste hva det var engang på den tiden. Han var veldig glad i action. I de senere årene har jeg hørt at han klatrer i fjell. Vi var nå i sjette klasse og han mente at jeg måtte nå fullføre og komme meg opp på 10´ern. Grøss!!! Hadde vært der oppe sammen med de tøffe gutta og jeg må si, å hoppe derfra, var for meg selvmord. Vi hadde hørt om folk som hadde dødd etter å ha hoppet derfra tidligere. Mageplask. Vi dro opp grytidlig før skolen for at jeg skulle få ro til dette. Vannet var helt stille, og jeg så ned til bunnen uten problemer. Det føltes som om jeg stod på 15 meter, ikke 10. Hell eller uhell, på tribunen satt en mc-gjeng og kalte meg en pussy. Jeg stod der et kvarter før jeg kastet meg ut i døden. Kroppen lå skjevt i lufta og jeg landet med et smell. Vil kalle det halveis mageplask. Jeg var dritkvalm og måtte nesten hjelpes inn til kanten. Men jeg hadde gjort det. Jeg hadde endelig gjort det !!!!!!! Engelsktimen i nullte time etterpå var ikke spesielt behagelig. Ikke sykkelturen til skolen heller. Men jeg hadde gjordt det!!!

Barberte av meg alt håret og beholdt kun rottehalen. Nå var jeg en av gutta. Kristoffer dro meg med på stupekurs mot sommeren før syvende klasse, og etterhvert stupte, dødset og bombet jeg fra alt opp til 7´ern. Men aldri på toppen. Har respekt for den høyden. Kan bare hoppe derfra. Ute i Stavern hos min far, fant vi svaberg som vi målte 13-14 meter som vi kastet oss ut fra, men det var nok. Så til slutt ble vannmannen et vannbarn, og om sommeren den dag i dag finner dere meg i badeland og hoppende fra fjell, men tivoli og strikkhopp, det holder jeg meg langt unna. Det er altfor farlig. Har en stygg tivolihistorie fra Oslo, men den får vi ta en annen gang.

For meg symboliserer dette bildet akkurat det sekundet man forlater det kjente, idet slanger kryper rundt i magen og det er ingen vei tilbake, heller ikke for adrenalinet.

Det slår meg også at dette godt kunne vært et bilde av meg selv på denne tiden, nølende, med et lite mageplask i vente....

:-D ! son tarjeiav !