Oii dette var sterkt. Først og fremst må jeg si at det var veldig trist med bortgangen. Hvis jeg skal driste meg vekk fra det tragiske, så kunne jeg ha tenkt meg et litt større utsnitt slik at det er blir litt mer luft ved hodet til tippoldemoren og lampen til høyre. Komposisjonsmessig er det kanskje litt dumt å ha jenta midt i sentrum og hun ser litt oppstilt ut for mitt vedkommende. Tror bilde kunne ha vunnet på å satt jenta i en stol til venstre bokstavelig talt. Da hadde du kanskje forsterket effekten om at hun venter på å få se tippoldemoren sin igjen også. Likte uansett bilde ditt på et dog noe merkelig vis. Fikk vibber til David Lynch av en eller annen grunn - settingen og fargene har nok en misjon i så henseende. Litt spesielt å kommentere dette bildet det skal sies.

Tusen takk for tips Jan! -Ja, jeg har vært redd for at en blar raskt forbi dette bildet, det vil nok vekke følelser av alle slag.
Det har vært spesielt for mine barn å ha en tippoldemor så lenge (hun eldste var faktisk ni år på dette tidspunkt), og vi har passet på å ta mye bilder. Det ble vel så viktig å ta bilde av det siste møtet.
Bildet er scannet fra negativ, og jeg ble litt misfornøyd med resultatet. Det ser her ut som jenta står med et gledessmil, men på originalen kommer uttrykket hennes bedre frem. Det er et veldig usikkert smil fylt med skepsis - ingenting var som forventet. Hun var veldig barsk før vi gikk inn...
Vet ikke om det kommer så godt fram, men hun står så langt i fra tippoldemor som hun kan komme, og nærmest mulig pianoet. Det var liksom ikke tippoldemor lenger.
David Lynch- vibber ja, skal si meg enig i det! Det er nok det jeg også har falt for med bildet, om jeg distanserer meg fra det personlige.

At kvaliteten ikke var helt tipptopp teknisk kledde igrunn bare motivet synes jeg. v1 fungerer nok best - jeg så det for meg i samme format, bare med ca. 0.5 cm ekstra luft. Tviler ikke på at det var et tøft øyeblikk for jenta!

Det her fikk jeg tårer i øya av. Dette er det sterkeste bildet jeg har sett på foto.no hittil. Jeg synes du skal kappe bildet sånn at det er igjen en cm av stolen på venstre side av piano. Stolene roter det litt til, og synd med uskarpheten, men du var vel en smule shaky i situasjonen selv også?

Hmm... Dette var både sterkt og facinerende på en gang!
Har ikke sett noe som har gjort større intrykk på Fotono, nei...
Synes også jenta så litt ''oppstilt'' ut, men selfølgelig vanskelig å fange den virkelige stemningen i et slikt bilde, noe jeg synes du har klart bra! (-;
Ellers en bra vinkel, farger og lys. Skarpt eller ikke.. Dette er et bra bilde!

SSS

Hjertelig takk for de fine tilbakemeldingene!! Dette bildet er min stolthet, og det ikke bare gleder meg å høre at andre liker det, men gir meg også troen på meg selv til å fortsette. Begynte å lure på om jeg så noe ingen andre så ;o)

Jeg skal lage en versjon etter tipsene deres, men er usikker på om jeg kan få slettet versjon 2 og 3 uten at hovedbildet slettes?? Eller må det legges inn på ny? -Ikke så lett dette her, for en nybegynner ;)

Jeg må nesten si at jeg ikke ville likt å bli lagt ut på foto.no etter min død.....er det bare jeg som synes det`?

Hei Kristel
Veldig sterkt bilde.

at du tør å legge ut et sånt personlig bildet på foto.no er kritikk verdig! Men modighet skal berømmes og en fotograf er ikke en fotograf uten å ha møtt kritikk en eller annen gang i sitt liv! Bildet er sterkt skildret, men jeg liker ikke døde ting på bilder, egentlig! selve lokalet og situasjonen blander godt ihop! kunne tenkt meg å sett det med en svak bruntone...litt mer level p det sorte! lykke til videre!


Vedrørende ditt spørsmål om din eksistens som fotograf,så er jeg helt for at du fortsetter :D

Gerry

Hei Kristel,

Jeg kikket på dette tidligere, men måtte tilbake nå for jeg følte så for å si noen ord... Dette er et sterkt bilde, og jeg synes det er veldig fint at du har valgt å dele en slik trist og personlig situasjon med oss andre her på dotten! Jeg synes bildet taler veldig klart, føler det sterkt utstråler de blandede følelsene hos datteren din og samtidig en veldig verdighet i situasjonen og også kjærlighet til en kjær oldemor og tippoldemor... Det er vanskelig å finne noen få ord som beskriver mine følelser når jeg ser bildet, fordi det setter i gang så mye...

Når det gjelder det å legge ut bilder av noen etter deres død, eller å i det hele tatt ta bilder, er etter min mening noe som kun den enkelte fotograf/familiemedlem kan avgjøre. Jeg føler at ingen andre har forutsetning for å kunne vite om det er OK eller ikke i det enkelte tilfelle, for slikt er jo så personlig. Kun de som står personen nær, kan vite. Kan aldri tro at noen ville lagt ut et slikt bilde av en man er glad i, hvis man på noen måte følte at det ville være mot den avdødes ønske...

Bildet ditt setter i gang veldig mange tanker, og jeg kunne sikkert skrive en hel haug, men jeg skal forsøke å begrense meg litt (jeg glemmer meg så fort der!)... :) Slike situasjoner er jo i dag ikke det de engang var. Vi skal ikke så langt tilbake før døden var mer ''dagligdags'' og naturlig enn den har vært i de siste tiårene. Det var da mye mer åpenbart at døden var en del av livet, noe som sikkert også mye var slik fordi mer foregikk i hjemmet, ikke på sykehus eller andre institusjoner. Flere døde også tidligere i livet enn de gjør i dag, helsevesenet var jo ikke som i dag, så de fleste opplevde vel døden på nært hold mye tidligere i livet enn de fleste gjør i dag... Jeg kan huske at mange av oss syntes det var veldig rart da en ung mann som døde da jeg var tenåring, tidlig på åttitallet, lå på likstrå i finstua på familiegården i bygda jeg vokste opp. Det var liksom litt morbid og grotesk for oss, selv om dette jo for ikke så lenge siden var en helt vanlig tradisjon over alt i Norge. Men den gang hadde ingen av oss heller opplevd det å se en død person, selv om alle oss i venneflokken hadde mistet besteforeldre og andre familiemedlemmer. Det var bare slik det var, å se var ikke så vanlig, i hvert fall ikke for barn og ungdom. Vi har vel rett og slett fått et veldig unaturlig forhold til døden de siste tiårene, og for mange har det å ikke få si farvel på en slik OK måte, ført til lange, vanskelige og ''unaturlige'' sorgprosesser som sterkt har preget livet deres. Jeg synes derfor det er så utrolig flott at så mange nå tar tilbake denne skikken med å se den avdøde og si farvel på den måten, om enn på en litt annen måte enn i gamle dager. Det er rett og slett sunt og bra for oss. Det er også så flott at barna inkluderes (når de selv ønsker og føler for det).

Så, all honnør til deg for at du delte dette bildet med oss andre! Bildet er sterkt, men vi har alle godt av å stoppe opp og tenke litt gjennom disse tingene, tror jeg... Du fikk i hvert fall meg til å stoppe opp, så tusen takk for det!!!

Om bildet kanskje ikke er det beste teknisk, synes jeg betyr veldig lite. Som en annen kommenterte, føler jeg også at det til og med kan være en fordel, at det forsterker inntrykket bildet gir av de ambivalente følelsene som var involvert...



Mvh,
AaseM. :)

Takk for kommentarene!
Gerry, tusen takk for oppmuntrende ord, det er alltid godt å få, spesielt i forhold til dette bildet!

Aase; Jeg er glad for at du tok turen tilbake til bildet, og delte dine tanker med deg.
-Og jeg synes det er veldig fint at du tar opp spørsmålet til Sissel.

Ja, det er individuelt hvilket forhold vi har til døden. Vi blir oppdratt på forskjellig vis, noen har hatt foreldre som mener at barn ikke har noe i en begravelse å gjøre, mens andre er vant til at familien er samlet rundt den døde i flere døgn, slik som du er inne på. Noen vil kremeres, andre vil begraves, vi har alle våre tanker omkring døden. Selv har jeg et veldig naturlig forhold til døden (spesielt etter å ha jobbet i helsevesenet i flere år), og håper at også mine barn vil få det. Jeg tror det er veldig viktig å lytte til deres ønsker og behov, spesielt i denne sammenheng. Det kan være smertefullt å miste noen, og det er da viktig å ta sine behov på alvor, slik at en kan håndtere det vonde. Det er det vi voksne må hjelpe barna med, legge til rette for dem slik at de kan få oppfylt sine behov.
Noen ønsker ikke å se de døde, det er flere som har sagt til meg at de ikke ønsker å minnes sine kjære slik. Jeg har full forståelse for dette, men
selv vet jeg at jeg alltid vil minnes min oldemor som den pene damen hun var, helt til det siste, og føler det derfor trygt å se henne etter at hun har forlatt oss. Ikke bare trygt, men for meg en god, fin måte å ta farvel på.
For min datter var det nok ikke helt som hun hadde trodd, men det var da ikke annet å forvente.

Jeg ser jeg har skrevet at 'bildet er min stolthet', og føler for å ytdype det litt mer, jeg synes det var noe flåsete skrevet. Det er ikke uten grunn at dette er mitt første bilde her inne, det kan virke som om det er for å sjokkere, men det var ikke intensjonen.
Foruten innholdet i bildet, alle følelsene og alle tankene det gir, så betyr bildet også noe mer for meg. Det er dette bildet som er årsak til at jeg har fått en helt ny interesse. Da jeg så bildet, og så hvor mye et bilde kan beskrive, bestemte jeg meg for å fotografere, og derfor er jeg her :)
Takk oldemor!

Når det gjelder det tekniske; Da jeg fikk det scannet, ville fotografen som gjorde det vise meg hva jeg kunne gjøre for å forbedre det. ''Du gjør bare sånn og sånn og sånn...''. Da jeg kom hjem, husket jeg selvsagt ingenting, og har dermed ikke klart å rette opp i besudlingen hans. Jeg synes originalen er mye finere, og kommer en dag til å få det scannet på ny, slik at jeg har et bedre utgangspunkt å jobbe ut i fra (nå kan jeg jo mye, mye mer, jippi!!) Ønsket er ikke å få det teknisk 'perfekt', men å framheve det jeg ønsker å framheve.

Så til slutt, både Sissel og Aase, og alle andre som ser på bildet; Det hadde aldri blitt lagt ut om jeg, eller noen andre av hennes nærmeste, hadde ment at dette var mot hennes vilje.

så ikke bildet før nå. en veldig sterk situasjon. det som ødelegger veldig mye for meg, er at jenta ser ut til å kikke mot fotografen, og ikke den avdøde. veldig synd!! med en slik fotomulighet som dette, ville jeg nok forsøke å arrangere/instruere litt, om mulig.

Hei Kristel

Dette bildet er ganske unikt i Norge. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett tilsvarende.
Når det gjelder all den vanlige kritikken av foto generelt, er det sikkert en del som kan sies om dette. Men jeg synes slike kommentarer blir uviktige. Bildets styrke er det monumentale tema. liv - død. Og du har våget å vise det helt klart med jenta og tippeoldemor. Det er ikke mulig å se dette bildet og forbli uberørt.
Og uttrykket til jentungen kler situasjonen utmerket. Dette er tydeligvis en vanskelig situasjon for henne, noe hun ikke våger og ikke forstår. Og det vises så tydelig i ungen.

Et kjempebilde!

Hilsen
ivar lein-m
Contemporary Photography. Takk for sist og god foto-jul til deg og dine.
Det er også flere av de andre bildene dine jeg liker, men dette er i særklasse.